Handletur...
- eller: IKEA - et helvete for oss, et helvete for deg...
Jeg skulle ha billedrammer.
Egentlig hadde jeg mest av alt lyst til å svinge innom en av Oslos mer eller mindre eksklusive innrammingsbutikker og få bildene jeg hadde kjøpt rammet inn der, men lommeboken var på grensen til anorektisk og da har man ikke noe valg.
IKEA.
Jeg har lenge vært av den oppfatning at man burde delt ut valium i IKEAs inngangsparti.
Ihvertfall er det slik at jeg kjenner irritasjonen velte opp i meg i det jeg svinger inn mot parkeringsplassen…og den er full.
Håpet var, siden det var midt i juli og klokken var før 12, at det skulle være nærmest folketomt der og at jeg skulle kunne parkere på felt A.
Pøh!
Det virket som om hele Oslo hadde funnet ut at IKEA var tingen akkurat i dag, og jeg måtte parkere på et felt med en bokstav jeg aldri hadde sett før, men som jeg er overbevist at kommer etter Å.
Etter et kvarters springmarsj over parkeringsplassen kunne jeg se IKEAs hoveddør uten å bruke kikkert, og en halvtime senere var jeg inne.
Men jeg var som sagt ikke alene.
Det er når man er inne på IKEA at man virkelig begynner å tvile på statistikken.
Det hevdes nemlig at den norske gjennomsnittsfamilie har noe sånt som 1,7 barn.
Pøh igjen!
Den gjennomsnittelige IKEA-handlende familie har noe sånt som 10-15 unger hver, og ikke har de styring på et eneste ett av dem.
Hadde disse barna enda holdt seg i lekerommet, hadde man ikke hatt noe annet å irritere seg over enn tåpelige samboerpar som skal innrede sin første leilighet og derfor ser lenge og nøye på hver eneste ting IKEA tilbyr...
HVER ENESTE TING!
Også går de to og to i bredden og gjør det plent umulig for oss andre, som vet hva vi skal ha, og få unnagjort handlingen før klaustrofobien og panikken setter inn.
Ungene slenger seg fra taklampene og peller seg åpenlyst i nesa mens de tørker av fingrene sine på masseproduserte persiske tepper.
Far og mor, som ikke er fullt så forelsket som de tidligere nevnte samboerparene, krangler høylydt, fordi mor mener de skal kjøpe den hyllen som er enkle å sette sammen, mens far på sin side har fortrengt det faktum at han har ti tommeltotter og insisterer heller på å gå for en innviklet sak i krom og kirsebærtre i fjorten høyder med monteringsmanual i 17 bind.
Senere på kvelden, mens den krom- og kirsebærtreaktige saken i 14 høyder ligger utover gulvet i stuen og far mener det mangler skruer enda det ikke gjør det, tenker mor og de 8 ungene på å dra hjem til mormor, og far blir full og må sove på sofaen.
(Sofaen var det forresten mor som monterte i 1978, men det snakker de ikke om.)
Jeg tror IKEA har skylden for 50% av norske skilsmisser, og inimellom har jeg lyst til å trekke de lykkelige samboerparene bort til de kranglende ekteparene med de nesepillende ungene mens jeg hvisker ondskapsfullt at de ser sin egen fremtid for så og sjokke av gårde mot puteavdelingen mens jeg ler kvekkende hekselatter.
Men så var det disse billedrammene, da...
Etter å ha forsert noe som umulig kunne vært annet enn en busslast med pensjonister, de må ha svingt av fra E18 litt for tidlig for jeg synes så tydelig jeg hørte en gammel dame spørre en av de ansatte hvor hun fant flesk og ribbe, var jeg ved rammeavdelingen.
Jeg fikk bakset med meg to kjemperammer og satte stø kurs for utgangen.
Så står man i kø som minner om polsk matkø en times tid, også betaler man.
Jeg fikk billedrammene mine, samt en hel handlevogn full av ting jeg egentlig ikke trenger.
Jeg skjønner ikke hvordan de får det til.
Jeg kunne ikke huske å ha puttet annet enn noe småting oppi kurven min.
Men en hel handlevogn?
Hver gang jeg handler på IKEA skjer det samme.
Det hadde nok vært billigere å dra til rammebutikken.
At man aldri lærer.
Sakset fra http://www.femme.no/underholdning/
Skrevet av Anne-Kat. Hærland, 16. juli 2001