Mytologiske menn...



Har menn alltid vært som nå?
Er måten de oppfører seg på nærmest forutbestemt av myter og evige sannheter?
I så fall, er det mulig for oss å forstå dem bedre hvis vi går de store mytene litt i sømmene?

Våre store filosofer og psykologer har til alle tider yndet å bruke litteraturens store skikkelser som arketyper for våre typiske handlemåter og tenkesett.
Både Jung og Freud tok den ene helten etter den andre, og brukte dem til å forklare irrasjonelle handlinger vi ikke hadde muligheten til å forstå på annet vis.
Mannen har sågar alltid vært et mysterie.
Kan karene presentert her forklare ett og annet ved deres pussige handlingsmønstre?

Narsissus
Narsissus var, som de fleste vet, en ekstremt vakker skikkelse.
Tidlig ble han fortalt at han ville få et lykkelig liv, såfremt han ikke så sitt eget speilbilde.
Han ble elsket, beundret og aktet for sitt ytre, og det var ikke en kjeft som ikke falt paddeflate for hans vanvittige skjønnhet.
Langt inne i skogens dyp fant så Narsissus en vakker dag et stille tjern, og i det, sitt eget speilbilde.
Han falt, bokstavlig talt, pladask.
Narsissus ble forelsket i seg selv, og kunne hverken se eller høre noe annet enn sin egen skjønnhet.
Ikke engang ropene fra Ekko der oppe i fjellene som gjentok hva han sa til seg selv, igjen og igjen: «Jeg elsker deg».
Og slik møtte Narsissus den visse død.
Han druknet i seg selv.

Dagens Narsissus
Det bor en Narsissus i oss alle, men noen er mer fremtredende enn andre.
Problemet til Narsissus var at han slettes ikke visste hvem han var, på innsiden.
Hele livet var han på søken etter noen som kunne plassere ham i verden på en måte som ikke bare var overfladisk.
Dessverre ble jakten for intens.
Han glemte alle andre enn seg selv.
Grunnet all oppmerksomheten, fikk han det snåle inntrykket av at han var verdens absoulutte sentrum.
I så måte er myten om Narsissus en trist myte.
Fordi han døde av ensomhet i jakten på noe som ikke fantes.
En kvinne som var hans indre og absolutte speil.

Tristan
Tristan er mannen som ble forelsket som følge av en trylledrikk.
Drikken var ikke egentlig ment for ham, men for mannen som Isolde skulle gifte seg med mot sin vilje, hans onkel.
Etter å ha drukket trylledrikken ble de to så forelsket at de slettes ikke kunne være fra hverandre, selv om problem og motstand sto i kø for å hindre dem i akkurat det.
Og nettopp dette er kjernen i historien om Tristan.
Motstanden.
For Tristan skapte motstand for seg selv, såfremt den ikke ble skapt av de ytre omstendigheter.
Som for eksempel når onkelen fant turtelduene langt inne i skogen etter at de hadde rømt for å være med hverandre.
Mellom dem hadde Tristan lagt kongens sverd.
Senere søkte han motstanden i å reise langt vekk, og i å gifte seg med enn annen Isolde.
Faktisk skapte Tristan motsand for seg selv hver gang det så ut til å gå bra.
Helt frem til den siste motstanden, døden.
De sagnomsuste elskende døde i hverandres armer.

Dagens Tristan
Å elske, det er å kjenne motstand.
Slik tenker en Tristan.
Han forbinder ikke kjærligheten med jubel og gjensidig forelskelse, men med motstanden han føler i det han elsker seg syk av lengsel.
I så måte vil en Tristan, om ikke det finnes motstand i sikte, oppsøke den.
Ved for eksempel å være utro eller ubegrunnet sjalu, eventuellt ved å lengte seg syk fra et land langt borte.
Får han det hantror han vil ha, så kjeder han seg.
Det føles ikke riktig, fordi han dessverre har misforstått hva kjærligheten er.
Dermed vil en Tristan også være på en evig søken.
En lengtende fyr, som liksom aldri klarer å være helt fornøyd med tingenes tilstand.

Don Juan
Don Juan er vel kanskje den mest kjente av disse tre mytogiske skikkelser, nettopp fordi vi flittig bruker navnet hans på fyrer som oppfører seg likedant.
Myten om Don Juan handler om den uimotståelige mannen som la ned kvinne etter kvinne, men som aldri fant ro med seg selv.
I likhet med Tristan, tente han voldsomt på motstand og umulige prosjekter.
Dess større motstand, dess mer lidenskapelige og romantiske var forsøkene: Helt til han til syvende og sist kom i «mål» via den seksuelle ekstasen.
Ikke før følte han seg tom og motløs.
Og uinteressert.
Don Juan lette ustanselig etter kjærligheten i den erotiske spenningen.
Han forventet seg en ro i kvinnen som han ikke kunne finne i seg selv.
Gang på gang ble han skuffet.
Det handlet også her om forsøket på å finne seg selv i en annen.

Dagens Don Juan
Slik Tristan forvekslet kjærligheten med motstanden, forveksler en Don Juan kjærligheten med jakten og spenningen.
Don Juan opphøyer kvinnen til å være noe hun ikke kan være, nemlig guddommelig.
Don Juans kvinne er uoppnåelig.
Hun er himmelsk vakker, klok og hengiven.
Hun er for god til å være sann.
Den kvinnen Don Juan leter etter finnes ikke, fordi ideen han har om henne ikke er menneskelig.
Idet han oppdager at hun er like jordisk som alle andre, mister han interessen.
Og ikke før er han på vei videre i jakten på «den rette».
Mye kan tyde på at han også har litt for høye tanker om seg selv.

Epilog
Kjenner du ham igjen?
Eller kanskje du rett og slett kjenner igjen deg selv?
I disse frigjorte tider er ikke disse mytene lenger kjønnsrettede, de kan like gjerne gjelde for kvinner som for menn.
Som sagt, de store psykologene hadde mangt å si om disse arketypene.
Skulle du være interessert i en videre analyse for deg selv, anbefales bøkene på biblioteket.

PS!
For guds skyld. Ikke ta dette dønn alvorlig og gå hjem til din kjære med diverse sosoialpsykologiske svar.
Du kommer aldri til å forstå ham uansett.
Like lite som han vil forstå deg.
I bunn og grunn er det vel det disse mytene prøver å fortelle.
Nyt lengselsen, ikke forventningene.
Og forsøk ikke finne i andre hva du ikke kan finne i deg selv...

Sakset fra http://www.femme.no/sex/
Skrevet av Gry Elise Jacobsen, 14. juli 2001