Telefoner og sånt...
- Norge... ditt nærmeste bondeland
Mye har forandret seg i telefonverdenen siden alle telefoner var grå med tallskive, hadde lik ringelyd og ABBA sang Ring-Ring.
Og takk Gud for det...
Takk Gud og Nokia for det.
Av populært tilleggsutstyr for tiden er den lille boksen som heter «Se hvem som ringer.»
Jeg har noe som er ennå finere på min telefon.
Det heter «Hør hvem som ringer.»
Jeg bare løfter av røret og så sier jeg: - Hallo...
Det fulgte med når jeg kjøpte telefonen!
Det jeg imidlertid kunne være veldig interessert i var at noen fant opp for eksempel «Se hvem som ikke ringer,» eller kanskje «Se hvorfor folk ringer.»
Det hadde vært gull.
Når man ringer til bedrifter i dag kommer man nesten alltid til en telefonsvarer som for eksempel sier:
- Du har kommet til ARTIGE HATTER AS. Du er nummer to i køen. Vennligst vent.
Vi lever jo som kjent i et nytt årtusen og teknikken har kommet langt.
Kan ikke noen snart sørge for at jeg kan få snakke med de andre i køen mens jeg står der på vent?
Slik at jeg kan slå av en hyggelig prat med han som står foran meg.
Eller at jeg kan prøve å selge plassen min til han som står bak meg for en femtilapp.
På teletorgmarkedet dukker det stadig opp nye og fantastiske tilbud.
Her for en tid tilbake ringte jeg for moro skyld noe som het «Psykiatrisk Hotline.»
Da var det en telefonsvarer som sa:
- Lider du av passivitet, få noen til å taste to. Er du schizofren tast fire, fem og seks.
Da hadde jeg allerede brukt over hundre kroner, så jeg la på.
Hos Aftenposten sier en liten myndig dame på svareren:
- De er plassert i kø, vennligst vent!
Slikt gjør meg usikker.
Å bare bli plassert i kø sånn uten videre kan jeg dy meg for.
Hvis jeg skal stå i kø så vil jeg selv velge hvor jeg skal stå.
Man plasserer bare ikke folk i kø, Aftenposten.
Et sted går nemlig grensen.
Og den går omtrent der.
Telefonene har altså hatt en rivende utvikling bortsett fra på et område. Der har det stått aldeles stille. De har snarere beveget seg bakover.
Jeg tenker på Opplysningen.
Hva er det med disse damene som jobber på Opplysningen her til lands?
Når de snakker så høres det ut som de er drita fulle og på valium hele bunten.
Mens andre teletjenester er blitt billigere med årene har det å ringe til Opplysningen nå preg av ren luksus.
Damene snøvler og haler ut tiden, og prisen for å få seg et nummer går bare oppover og oppover.
Her en dag satt jeg på en restaurant og så en reklametavle på en husvegg på andre siden av veien.
Der sto det:
LURER DU PÅ HVEM SOM BOR BAK DENNE VEGGEN HER? RING 180.
Sterkt.
Dette må vel med rette kunne kalles en avansert form for nysgjerrighet?
I stedet for å ringe Opplysningen fra der jeg satt for å spørre hvem som bodde bak veggen i Sporveisgata 43 i Oslo, så finnes det en billigere løsning...
Det jeg kunne gjort var å be om regningen, vært rundhåndet med tipsen og så bestilt en taxi.
Så hadde jeg bedt sjåføren om å kjøre en fire-fem runder rundt kvartalet på måfå, før han kjørte tilbake igjen.
Da kunne jeg ringt på døra og spurt hvem som bodde der.
Dette hadde blitt mye billigere enn å ringe sirupsdamene på 180.
Jeg synes jeg hører damen i den andre enden.
– Sporveisgaten i Oslo, sier du. Staves Oslo rett frem...?
Sakset fra http://www.femme.no/underholdning/
Skrevet av Freddy Kjensmo, 15. juli 2001