Vis meg ditt godteri...
- og jeg skal si deg hvem du er...
Hva er egentlig dette?
Små stenger, ikke helt ulike små kvister både på utseende og smak, påstrødd en klype havsalt for å friske opp moroa?
Vis meg ditt godteri...
...og jeg skal si deg hvem du er.
Det er forresten mulig jeg tar feil, at du egentlig bare har litt dårlig råd akkurat nå. Vi får håpe det. Det ville være tragisk om du rett og slett bare har begredelig smak.
Kan man avgjøre hvorvidt et menneske er deg passende utifra dets smak eller usmak?
Er det mulig å ditche noen av den grunn?
Det finnes et knippe helt eksepsjonelt lite smakfulle eksempler på motbydeligheter som virkelig kan få en til å tvile.
Kan jeg virkelig passe sammen med en fyr som lidenskapelig slafser i seg en «Lohengrin»?
Se for deg at du er på den første daten med en fyr du synes er realtivt snasen. Han tilbyr seg å ta ansvaret for både gøtteri og filmvalg. Og du ender i sal fjorten som viser «Junior 2,» akkopagnert av seige skolekritt, Kongen av Danmark, Nero (lakrissjokoladen) og Jollycola.
Det er vel ingen tvil om at det ville satt en viss demper på seksualdriften?
Pensjonistsjokoladen over alle pensjonistsjokolader...
Et annet eksempel.
Du er med fyren din for første gang i en delikatesseforretning, og av alle deilige ting han kunne plukke med seg, så plukker han:
Miniblekksprut i lake.
Hjem bærer det, og du er naiv nok til å tenke at her vanker det wok med alskens fremmede og spennende ingredienser.
Men nei.
De små, ekle blekksprutene blir klint utover en skive med kneip oppå et halvt tonn majo, og det hele forsvinner ned på høykant mens du tålmodig tygger deg gjennom din skive med brunost.
Kline nå?
Ellers takk som byr.
Det er altså ikke til å komme bort i fra.
Særegne tegn på særegen smak kan være særdeles avskrekkende, men også fristende. Hvis smaken er den samme.
Når en fyr for eksempel ber til fest med lettere bespisning og serverer Saltstenger, Goldfish og Gjendekjeks, så kan du for eksempel tenke;
«Hm. Dette var jaggu en fyr med økonomisk sans, og jammen meg er ikke saltstenger verdens beste snacks! (Det er nok havsaltet som gjør susen.) Brillefint at det er påbudt å ta av seg på bena forresten, hvem vil vel støvsuge i morgen? Røykfritt sier du? Så de svina må stå ute i tjue spek og dra i seg gifta? Det passer meg utmerket.»
Kanskje du rett og slett har funnet mannen i ditt liv, og at dette bli den beste festen noensinne.
Eventuelt ikke.
Heldigvis ser det ut til at markedet svarer på den manglende etterspørselen, og tar motbydelige produkter fra markedet. At det ikke skjer tidligere i enkelte tilfeller er bent ut et under.
Ta peanøttkubben for eksempel.
Hvem er det som i realiteten spiser den sjokoladen?
Jeg har ikke, i hele mitt liv, stått hverken foran eller bak noen i noen kø hvis interesse var å kjøpe seg en kubbe til kaffi'n.
Kanskje det rett og slett er for flaut?
Kanskje de få som liker den sniker seg ut i nattens mulm og mørke for å kjøpe seg et aldri så lite lager av ekkel sjokolade med guffent peanøttgædd?
Og som man sitter der på sin høye hest og kaster eder og galle ut over alle de stakkars menneskene som måtte ha en annen smak enn seg selv, og rett og slett anser dem som fremmede og skremmende aliens, så innrømmer sjefen;
«Peanøttkubbe, ja. Ååååå, det fikk jeg lyst på nå!»
Hæ?
Sjefen, min elskede sjef, med en kubbe i hånden?
Synet er absurd og lite troverdig.
Min poetiske venninne og peanøttkubbehater har en teori.
Den går ut på at min stakkars sjef en gang ble tvunget til det.
Hun var usikker og ville tøffe seg for den brutale gjengen fra vrengen, som stod der og hang på bensen med kubbene sine.
Heldigvis fins det sanger for sånt...
(takk, Gry Jannicke Jarlum...og svake mennesker.)
Og du du spisæ
- jei sie´
og du du spisæ
kubbe ja ja
kubbe ja
ser ut som fa'n
med peanøttkubben i munn'
kom ikke her og fortell meg at du begynte for at det var godt
- nei
nei du begynte for at alle andre spiste det
du er svak
og tør ikke si nei
og svakt er skriket fra meg.
Det er vanskelig å peke på hva som er galt, men noe er det.
Peanøttkubbe er motbydelig.
Ikke akkurat et afrodisium
Akk og ve.
Så mangt å hause seg opp over.
Makrell i tomat, baconcrisp i økonomipose på Binders, Hakonprodukter, Banos, Marsipanpølsa i Twistposen, Gransøl, Winnertip og Joikakaker.
Det kan stå og falle på så mangt.
Hvis man velger å tro på denne gotteriteorien vel og merke.
Er man virkelig det man spiser?
I så fall, (og her siterer jeg Uma Thurman): «I så fall, hva er man så om man ikke spiser noen ting? Ingenting?»
Med andre ord, dønn kjedelig.
Ikke bra.
Mye kan faktisk tyde på at vi alle en gang i blant må gjøre som Jan Petersen...
Svelge en kamel eller ti.
Eventuelt en kubbe og en ti tolv saltkorn på en pinnekjeks.
Sakset fra http://www.femme.no/underholdning/
Skrevet av Gry Elise Jacobsen, 28. september 2001